Overlevde 1.gangen .....
Saltstraumen, .....kan være lunefull!
Sommeren 1994, var jeg på tur nordover med familien, målet var Nordreisa. Jeg hadde hørt så mye omtale vedrørende fiske i Saltstraumen, at det måtte bli et par dagers stopp nettopp der. Ved et besøk i butikken på campingplassen, oppdaget jeg en liten lapp på veggen ved utgangsdøra. Der sto som følger: BÅT MED EIER TAR DEG MED UT PÅ FISKE! Etter henvendelse i kassa, fikk jeg ordnet med tre timers fiske dagen etter.
Jeg dro til avtalt sted og etter litt kom en yngre kar i tjueåra kjørende. Vi gikk ombord i en 15 fot åpen plastbåt, med en enkel styrekonsoll. Det var ikke årer i båten, men den hadde to påhengsmotorer. En på 40 og en på 4 hk. I tillegg hadde et juksehjul fått plass på den ene rekka. Vi tok plass og reiste rett ut i sundet, der flere andre båter hadde fisket fra morgenen av. Det ble rigget til to havfiskestenger og juksehjulet ble også tatt i bruk. Ønsket var å komme i land med stor fisk! Vi behøvde ikke vente lenge på fisk. Det ble sveivet opp uer, lyr sei og torsk. Den største torsken veide 11 kg.
Vi ble veldig ivrige i fisket begge to etter hvert og ante fred og ingen fare. ......... Så med et ble vi tatt av en slik kjempevirvel! Den hadde nok plutselig dukket opp der vi lå med båten, for ingen av oss hadde sett den komme innover. Jeg leter febrilsk etter kniven min. Jeg ville kappe alle snører i håp om å kunne klare å komme oss vekk. Men vi var kommet inn i en rotasjon, der akterenden på båten lå nede i virvelen og baugen stakk oppover . Kniven var ikke å finne og gutten ville heller ikke kappe alt utstyret! Etter hvert gikk det så opp for ham at situasjonen var meget prekær. Da jeg så innover mot land, der det ligger en liten kafeteria, sto folk og fektet med armene og var fortvilte tilskuere til dramatikken ute i strømmen. Gutten prøvde å starte motoren, men var ikke heldig, fordi han ikke lenger kunne stå for å dra i startsnora. Selvfølgelig hadde han stoppet den da vi la oss til, like på innsiden av brua. Jeg begynte å bli sjøsyk av runddansen som gikk fortere og fortere etter som båten gikk mer og mer ned i gryta.
Endelig klarer han å få liv i hovedmotoren, den på 40 hk. Båten arbeider seg med virvelen i ring for så å kunne klatre oppover og til slutt komme over kanten. Det ene snøret hadde jeg fått sveivet opp, uten at jeg husker det. De to andre var et forferdelig kaos etter runddansen i flere minutter.
Jeg for min del var så svett,... så sliten,... så forbanna,...og så glad over at alt gikk bra. Vi dro inn til land, men jeg visste også at jeg burde komme meg utpå igjen for ikke å få skrekken for småbåter. Dermed ordnet vi med utstyret som var gått galt og etter en halv time tøffet to blekansikter innover fjorden og la seg opp til motsatt fjellvegg. Der var det ingen fare for overraskelser.
Senere på dagen da fisket tok slutt, gikk det en blek men fattet sørlending inn i campinghytta, der kone og unger ventet spent på å få høre dagens "fiskehistorie", uvitende om dramaet som hadde forløpt bare et par steinkast borte.
I ettertid har jeg fått meget stor respekt for nettopp Saltstraumen og dens lunefulle vandring innover fjorden fra brua. Ikke minst etter at min båtfører fortalte meg at en stålskute på mange tonn var blitt sugd ned for mange år siden!
I denne båten ble det dramatikk i Saltstraumens virvler.
xxxxxxxxxx
Overlevde 2.gangen .....
SALTSTRAUMEN, .......og desto flere kokker, desto flere farer!
Sommeren 1997, skulle jeg på nytt prøve lykken i Saltstraumen med dens gode fiske. Jeg reiste alene oppover i bil og campet i campinghytter. Været var strålende og alt lå til rette for en hyggelig fisketur i nord. I alle år har jeg syntes at det å reise på fiske alene, ikke var noe problem, jeg kunne jo styre dagen som jeg ville og var hele tiden enig i mine avgjørelser som ble tatt. Tålmodighet har jeg alltid hatt når det gjaldt fiske, så jeg savnet ikke selskap denne gangen heller. Ved ankomst Saltstraumen var det masse folk som fisket på svabergene på begge sider av brua. Kanskje ikke så rart, da det var fellesferie i Norge, samt at masse utlendinger var kommet innom, på vei opp til Nordkapp.
Den første dagen gikk med til å fiske småsei fra land. Stort sett blir det bare dette man får på kastesluk. Strømmen er jo så stri at sluken ikke kommer ned til de dyp en kunne ønske seg. Og vil man ha andre slag fisk, var eneste mulighet å leie seg en båt,.... ja om man var så heldig og fikk leid en da. Normalt ville alt være utleid i god tid før ferien begynner. Utover kvelden ble jeg kjent med en selger fra Drammen, som også reiste alene på fiske til Saltstraumen. Vi kom etter hvert godt over ens og planer for felles fiske ute i Saltstraumen med en båt ble klekket ut. Vi gikk bort til det nærmeste utleiestedet av båter og forhørte oss om en event. leie av en av deres flotte skjærgårdsjeeper de hadde. Etter mye om og men fikk vi lånt en slik, fordi en tysk gruppe ikke hadde meldt sin ankomst i tide for neste dag.
Det ble derfor en tidlig kveld, for så å kunne dra nytte av den nyinnleide båten neste dag. En kraftig påhengsmotor skulle gjøre jobben med å frakte oss trykt i de frådende vannmasser som raser ut og inn under brua. Vi hadde begge to med oss skikkelig havfiskeutstyr, fordi vi også hadde andre destinasjoner for sommeren, om så ikke de samme stedene. Vi ble fort enige om at siden vi begge hadde litt lyst til å kjøre denne flotte båten ( noe ingen av oss hadde gjort før), skulle vi dele på oppgaven. Så da vi begynte å fiske oppe ved brua, førte strømmen oss innover fjorden. Da vi så hadde kommet langt nok innover, skulle neste mann kjøre opp igjen, og slik holdt vi det gående utover dagen. Alt gikk veldig greit!
Under tanking av bensin, ringer min fiskekompis hjem til sin kone og skryter av en flott fisketur i Straumen!
På "overflaten, sett fra land", kan alt fortone seg idyllisk,...men...
Ut på ettermiddagen måtte vi inn å hente mer bensin for det minket kraftig. Så bar det ut i Saltstraumen igjen. Vi hadde også fått oss et lite måltid mat på land. I mellomtiden hadde strømmen skiftet og nå dro den ut fjorden. Opplegget med å kjøre båten annen hver gang, fortsatte vi med, siden dette fungerte så bra. Det ble tatt masse fisk på våre sveip innover fjorden. Det ble lyr, hyse, torsk, sei, og uer. Tre ganger røyk snørene våre p.g.a. stor fisk og dårlig avpasset brems på snellene. Vi var kjempefornøyde begge to der vi var kongen på haugen i vannmassene som dro forbi i stadig større hastighet, på vei til havs. SÅ, ..... var det som å få opplevd marerittet fra sist gang, i 1994 på nytt igjen! ............
Nå var det jo slik at strømmen hadde snudd, og vi seilte ut fjorden i retning brua og vi måtte kjøre inn fjorden på vei tilbake. Vi fikk en ganske god fart med strømmen utover mens vi fisket. Gjorde en sving langs land ved fjellberget på sørsiden av fjorden, før det bar i stor fart mot brua. Alt føltes allikevel trygt helt fram til jeg nå skulle starte motoren og kjøre opp igjen. Vi hadde tatt avgjørelsen om å stanse denne for å spare bensin utover dagen. Når jeg nå vrir på nøkkelen for å starte hestekreftene, er det stille som i graven!
Ingen ting fungerer. Motoren virker helt død!................ Kunne batteriet være flatt? Nå tikket sekundene forferdelig fort og vi så for oss en katastrofe 50 m lenger ute under brua. Der gikk strømmen på høygir og på grunn av at mye vann ble presset gjennom her , ble det en markant fallhøyde på vel en meter. Nå seilte vi baklengs rett imot denne avgrunnen og ikke fikk jeg liv i motoren som kunne redde oss! Også denne gang stod masse folk på land og så at vi hjelpeløst seilte inn under brua, der alt var på sitt verste!Som en siste forbannelse over båt og utstyr, røsker og river jeg i girspaken samtidig som jeg for aller siste gang prøver nøkkelen før jeg brekker den av ved siste anstrengelse. ..........DA STARTER DEN!!!!!!!!!!
Jeg husker fortsatt den dag i dag det gjallende ropet ; JAaaaaaaaaaaaa...- over Saltstraumens frådende strøm ! Båten var nå kommet omtrent på vippen, så da jeg holdt fast i gasspaken med høyre hånd, ble den dratt automatisk ned på maks gass, så vi nesten falt ombord. Den kraftige motoren klarte å jobbe seg opp mot strømmen og inn på stillere farvann. Ingen av oss sa et ord på lang tid. Jeg kjente at jeg var våt på kinnet, men vet ikke om det var en tåre eller sprut av vann. Skjærgårdsjeepen var nok i minste laget til å ha blitt døpt, slik store båter blir. Men i ettertid vet vi to at ritualet med teksten: "Måtte hell og lykke følge deg på ferden!", også gjaldt for denne.
Da vi etter en stund fikk roet oss ned og prøvde å finne grunnen til at den ikke startet, fikk vi begge en ny lærdom i bruk av slik båt.
Det viste seg at siden vi var to som byttet på å kjøre, og ingen av oss hadde erfaring med slike påhengsmotorer, gjorde vi ting på forskjellige måter. Dette kunne ha kostet dyrt! Han hadde vridd på nøkkelen for å stenge motoren mens den sto i gir (forover), denne ene og siste gangen. Før på dagen hadde han satt den i fri, før han stengte den. Den lille forskjellen tok de sekundene som nesten ble en katastrofe, idet jeg er et vanemenneske og også var uerfaren i bruk av slikt utstyr til sjøs. Jeg hadde jo startet motoren hele dagen igjennom da den sto i fri, men da den siste gangen var låst i gir, og nøkkelen ikke lot rikke på seg, ja da var vi nærmere "VÅR HERRE", enn alle de som går på bedehuset!Så en regel bør nok være til sjøs : La det være en person som kjører båten!
