STORKVEITA og Bigfish-Larsson
Søndag, 9. januar 05.Jeg hadde ligget og fisket hele dagen ved siden av Birger Johansen og hans båt, på innsiden av ”muren” på motsatt side av Drøbakksundet. Jeg hadde tatt et par pene torsker, samt et par hvittinger i tillegg til at vi kunne ta så mye sild vi ville ha. Det var ekstremt høy vannstand denne dagen etter ekstremværet kvelden føre. Dette førte til en stri strøm når vannet trakk seg ut fjorden igjen på ettermiddagen.
Birger reiste inn etter en lang dag kl. 15.00, mens jeg ble liggende ute normalt til mørket kommer, ca. 16.30.
Jeg hadde nettopp satt på en sild på trippelkroken til en 300gr. Stingsild og sluppet den til bunnen, da det røsket til i havfiskestanga. Før jeg i det hele tatt fikk foretatt meg noe som helst, bare forsvant snøret ut av snella. Jeg skrudde for harde livet på bremsen i håp om å få stagget uhyret, men skjønte at det ikke nyttet.
Hva f… kunne det være?
Jeg måtte prøve å komme meg inn i styrhuset for å få båten i retningen til ”TAUBÅTEN” og klarte det med nød og neppe. Fikk skjøvet gassen i maks fart forover, mens jeg fortsatt holdt stanga med venstre hånda. Var redd for at den ville knekke i mot dørstolpen, for uhyret dro av gårde i en hastighet raskere enn jeg fikk båten opp i. I ettertid, tror jeg båten var oppe i 15 knopp eller mer, men det bare fortsatte å hvine ut av snella med bremsen på maks og med anlegg i dørstolpen.
I kampens hete fikk jeg kastet et blikk inn på land der 7 mann stod å kastet etter torsk. Mest sannsynlig var dette en fiskeklubb som pleide å fiske nettopp der i helgene.
Jeg ville se om de sto og lo og hadde moro med meg på en eller annen måte. Nettopp fordi det litt i forveien hadde gått ut en lettbåt med to dykkere fra deres ståsted. Jeg viste ikke hvor de hadde tatt veien.Med ett ble snøret slakt, og jeg fikk stanset båten rett over og begynte å sveive inn. Trodde jeg hadde mistet ”taubåten” min, men den gang ei. Da snøret ble stramt igjen, satte den av gårde i motsatt retting, og jeg satte båten i revers for full fart. Deretter dro den under båten og på kryss og tvers i bassenget nord for ”muren”. Etter nesten ett kvarter i en helvetes fart der jeg spilte annenfiolin, dro den meg opp til muren. Jeg visste at silda og pilken mest sannsynlig var slukt og satt utrolig godt.
Da tenkte jeg at : Han skal jeg ha opp koste hva det koste ville. Jeg hadde en enkroket klepp som var i litt dårlig forfatning og hadde planen klar for å be karene på land assistere meg med klepping ved å tyvlåne en robåt som lå på land.
Nå var jeg sikker på at uhyret var en megastor KVEITE!
Den la seg på bunnen tett oppunder muren med de følger at jeg kjørte/ble slept etter. Men som tidligere fortalt, så var det meget stor strøm i fjorden som gikk ut nettopp der og da.
Jeg drev over muren og fikk først rettet opp båten etter å ha kommet ca. 15 meter på sydsiden.
Da så snøret strammet seg igjen og fisken satte av gårde nordover, kjente jeg at sena som var av meget tykk og solid dimensjon, gnagde på de store steinene som dannet muren mot ukjente krigsmakters marinebåter.
Det var bare snakk om sekunder før det hele ville være over hvis jeg ikke fikk fri sena fra den kløfta den hadde kilt seg ned i.Jeg fikk rett!
Kveita gikk langs muren for å finne en vei ut på dypt vann og det tålte ikke snøret.
Det røk, eller rettere sakt, ble gnisset og filt i stykker mellom de store steinene.Jeg stanset ikke båten. Jeg ordnet ikke med nytt nedslepp eller fisket mer.
Nei, - jeg dro gasspaken ned på full spid og rett til Vindfangerbukta der jeg fortøyde og dro rett hjem til Birger.
Der fikk jeg en flaske mineralvann til en tørst og sliten kar. Så kom historien og frustrasjonen for dagen!DET var som F..N sjøl hadde vært på kroken!
For en dominant overmakt det hadde vært. Jeg trodde hele tiden at når jeg var alene på egen båt, så kunne jeg bare seile med og så kleppe far sjøl. Men der tok jeg skammelig feil. Her måtte vi nok ha hvert to, helst tre mann for å kunne prøve å få temme og kleppe den.
Ja hvis det i det hele tatt hadde gått å få den om bord da.
Bare det, er i ettertid usikkert. Jeg tviler nå her jeg sitter i fred og ro og mimrer på en opplevelse jeg kanskje aldri får maken til så lenge jeg lever, men det kommer en dag i morgen også og kjenner jeg fiskeren rett, ja så setter han på en sild på en nyinnkjøpt Stingsild på 300gr. Og senker ned ett sted nord for ”muren” i Drøbaksundet.Det er jo slike historier vi havfiskere vil høre om og om igjen,….. – IKKE SANT ?
Hilsen
Odd Larsson
Båstad Havfiskeklubb
